frkhesjedal

Eit hus laga av boss

Her ligg ei mor og ein unge og kviler i eit hus som rett og slett er laga av resirkulert soeppel.
Veggane er laga av aluminiumskanner, og noko som paa engelsk heiter "mortar", og det runde vindauge er laga av ei 50-gallon tromme.

Det er Louie Psihoyos som har teke bilete, og det er henta fra Corbis.

et verb

Å snakke. Snakke sammen, snakke høyt, snakke lavt.
La oss hviske
La oss prate, samtale, snakke om løst og snakke om fast.
Snakke dialekt, og skrive nynorsk.
i en by hvor ingen har sett en ku og ikke vet de forskjell på høyre og venste

nummer null

Vinden river tak i hushjørnene mens jeg selv kjenner stormen
en tilfredstillende bris om kinnet, som en
lang desember natt.
Sitter innpakket i lue og den brune skinnjakka
med en øl i handa og en sigarett i den andre.
clear risings, deep blue mountain
la mørket omfavne deg kjære
en lang desember natt
en del av et paradis
og i natten, opp av snøen, kommer et liv til syne
enhver sti har en start
 
Det regner, piskedråper er det, jeg sitter på kalde heller,
stormen gå sin gang.
Lukker øynene og tar et drag

Essay om å være voksen

               Å være voksen

Da jeg var liten trodde jeg at da jeg ble voksen, ville jeg bli fri som fuglen, at jeg kunne seile slik jeg ville på de syv hav. Tidene med husarrest, innetider og grenser for hvor mye Nugatti jeg får ha på skiva, ferdig med dem. Da ville det komme nye tider, hvor jeg kunne dra når jeg ville, hvor jeg ville, oppdage verden med alt som det innebar. Monaco og Paris, Uruguay og Calcutta, tjekkisk absint og cubanske sigarer, sekk på ryggen og togreiser gjennom kontinentet. Da jeg ble voksen, skulle livet begynne.

            Dagen da jeg fylte nitten, lå det inkasso i posten. Inkasso på strømregninga, hva er dette? Denne har jeg da betalt. Greit, i søpla med den. Vi kan tenke oss til hvordan det gikk. Nugatti, McDonalds og Grandiosa til alle døgnets tider, ingen Vitabjørner her i gården, vet du at de kjære små godteklumpene som alltid ga deg det du trengte, koster over hundre norske kroner, og da skal jeg ikke begynne å nevne vaskeprodukter. Men det er engang slik at uten Vitabjørner kommer hodepine, kviser og ølmage rakandes på ei fjøl. Det er greit, alle disse problemene som inntreffer for de fleste førstegangs hybelboende er forhåpentligvis over etter et par år i ”gemet”, men betyr dette at voksenlivets herligheter kan begynne?

Ifølge Svein Olav Daatland, i Aldring og livsløp 2/2005, er aldringsidentitet og subjektiv alder et problem man møter i voksenlivet. Men hvor reelt er dette problemet egentlig? Jeg ser poenget i at dette samfunnet vårt, dette vestligindividualistiske, moderne samfunnet, har formet oss, vi er nemlig blant annet blitt ekstremt opptatt av det ytre. Men alvorlig talt, om vi skal være ærlig med oss selv, så vet vi vel at det er ikke er klær, sminke, botokslepper, selvbruning, proteinshake, alt dette som skaper ”det perfekte individ”, som gir oss ekte tilfredshet og livskvalitet i hverdagen?

Livet er viktig. Leve. Men hvor finnes livet egentlig? Vi snakker om det ytre, men det indre da, hva med det? Det flommer også over, i samfunnet vårt, av søken etter meningen med livet, og rundt ethvert hjørne finner vi healere, frimenigheter, alternativ medisin for kropp og sjel, og engleskoler. Hva er det som kan fylle det dype tomrommet som kjennes så uendelig dypt fra tid til annen? En herlig solnedgang, en god prat med en gammel venn, en etterlengtet klem fra far, et musikkstykke, et barns hjertelige latterutbrudd, alt dette ulike som  rører ved sjelen, og livet som skyller inn i deg i noen dråper av et øyeblikk. Men det er bare et øyeblikk, blinker du, så er det borte, og da sitter du igjen med den samme ufylte kroppen, det samme ufylte sinn. Voksenlivets herligheter. Med aldringen, før eller senere, kommer denne uroen som gnages inn til beinet og lurer deg grønn på hva som er sannheten. Men kanskje er det slik som i sangen ”Denne Uro”, hvor vokalisten leker med ordet uro, at den er i oss fordi vi trenger den til å holde oss unna livets farlige avstikkere og trenger den for å drive oss fram til det endelige.

”Denne uro, ein vind, som river i seilet, eit sting i søvnig sinn. Denne uro ein sti mot ukjente landskap, mot alt som kan gå meg forbi. Så min uro må bli. Denne uro ein gnist, som tenner opp bålet, og blir ein brann te sist. Denne uro ein grill av liv eg har levd i, for den som setter alt på spill. Har ein uro i sjel. Må min uro holda stand, som vind, som bål og brann, i alt eg har av tilmålt tid av ein uro, for å bli.”

”Alle har vel drømmer om å sette seil, kryssa hav og strømmer (...) bare ta av gårde og aldri styra feil”, synger Vamp i sangen ”Nok ein sang om havet”. Både som barn og voksen lengter vi vel slik. Men som barn var det bare å kjøre på, som en gang da jeg var liten, og det var ikke snakk om noen vurdering, det var bare å sette i gang å bygge hytte i treet bak i hagen hos morfar, hytta som ble verdens eventyriske sentrum. Men som voksen er det annerledes. Kan dette prioriteres? Hva med det økonomiske, det praktiske – vil vi ha det vi trenger? Og ikke minst, dette evige spørsmålet, er du god for drømmen? Hvem er du og hva har du, hvor i all verden skal du gå?

            Da jeg var liten var rammene rundt meg spikra. Jeg bodde i et hus med foreldre og søsken, ikke visste jeg hva regninger og andre typer ansvar og bekymringer var for noe. Jeg fikk lommepenger og gikk på kino, drømte om liv og røre, og hver gang noe gikk galt var mamma og pappa alltid glad i meg, om så hele resten av verden gikk imot meg. Jeg var trygg. Nå stiller saken seg helt motsatt, det vil si, jeg har jo fortsatt rammene, men nå er det jeg som må skape dem, jeg må sette maten på bordet, regningene kommer i min postkasse, nyhetene om finanskrise og dens følger og annen global og lokal problematikk er det jeg selv som må finne ut av, mene noe om og ta stilling til. Nå er det jeg som sitter ved kjøkkenbordet med beina nedenunder og blikket festa på noe i lufta framfor meg.

Som voksen er det kanskje fortsatt et behov for en drømmehytte, som den fra morfars hage, og kanskje noe av redningen av dette voksenlivets herligheter er å finne et rom å  puste i, et gjemmested, finne huska og dingle med beina. 

"Er man skabt for å nyte....." sa Ibsen

Jeg kan jo bare nyte

Akkurat

det øyeblikket her

det prikker i pekefingern på den høyre handa

og rompeballane sover

for jeg sitter helt skjeivt 

frk hesjedal

Laboratorium Europa

Kva tenkjer du? Kva har Europa å gje til dei andre verdsdelane? Europa har jaggu teke ein del opp gjennom, og det er ikkje rart om det skulle stemme at "Europa nå er forvist til si eiga bakgård" som Zygmunt Bauman seier i ein gjestekommentar i BT. Samanlikna med Japan, Kina og Sør-Amerikas økonomi, eller USAs militære maktposisjon, så kan ikkje Europa gjere ei floge fortred, meiner Bauman. 

Men, han undrar seg derimot på kva Europa kan gje som arv til seg sjølve og resten av verda. For det må vel vere noko? Tenk om Europa kunne verte ein slags livskunstmodell, kor "Å leve med Den fremmede og for Den fremmede er en grunnleggende menneskelig oppgave," som den tyske filosofen Hans Georg Gadamer seier det. Med dette som grunnlag kunne Europa verte ein plas kor eit mangfaldig samfunn kjem til utrykk gjennom menneske med ulik religiøs tru, språk og tradisjoner for lykke. 

For så vidt er eg einig med Bauman i mykje av det han seier, og i alle fall då han set fingeren på at Europa har eit stort potensiale i å få mangfaldet til å fungere godt og fredleg, men når han brukar argument som at det bur flust med polske røyrleggarar i Frankrike og Storbritannia, og annan migrasjon, så tenkjer eg at det kjem og mykje an på korleis landas nye landsmenn vert motteken, både når det gjeldt statanes politikk, og folks haldningar. Men no då eg skriv ser eg forresten at Bauman sitt poeng er godt, for korleis skulle det i det heile kome ei integreringspolitikk, viss det ikkje var nokon migrasjon?

Kva skal vi gjere med dei narkomane då?

Haakon Lie, 102 år gamal, ikkje særleg «hard og kald»... Reiser i rullestol ned i Oslos bygater for å sjå kva som foregår, og for å vite kva han skal meine noko om.

«Dette med de narkomane opptar meg virkelig. Jeg har sittet sammen med dem på Plata og pratet med dem. (...) Jeg har fortsatt et håp om at det skal finnes en utvei for dem – at de kan hjelpes til et bedre liv. Det var ingen av dem jeg traff som jeg ikke fikk full sympati med. Denne hjelpeløsheten deres, og det de sa om å bli betraktet som uverdige – uverdige.

«Narkomanien er blitt en folksykdom. I løpet av de siste 20 årene har vi mistet 3000 mennesker på grunn av overdoser. Den norske dødeligheten er tre ganger høyere enn gjennomsnittet i EU. Dette kan vi ikke være bekjente av.»

«Det må tas et nasjonalt løft, et løft på linje med det vi gjorde den gang da tuberkolosen var en folkesykdom. Den gang gikk frivillige organisasjoner og nasjonalforsamlingen sammen i et krafttak for å bli kvitt sykdommen. Jeg hadde jo selv tuberkolose, men vi komme på sanatorier og ligge der for å bli friske. Det var jo ingen som så ned på oss, selv om de kanskje var litt engstelige, og fryktet å bli smittet. Holdningen de narkomane blir møtt med, er at de har skjyld i det sjøl. Det er tonen.

«Men de er jo våre landsmenn og bysbarn som vi skal føle oss solidariske med. Vi kan ikke fortsette, år etter år, å skyve disse ulykkelige menneskene fra den ene enden av gata til den andre. Det er uverdig. Det er vi som er de uverdige når vi handler slik.»

Teksten er sitat av Haakon Lie, og er henta frå «Slik jeg ser det nå»; skrive av han sjølv og i samarbeid med Hilde Harbo og Hans Olav Lahlum, gjeve ut av Cappelen Damm AS i 2008.
    Link til bilete 1: http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/10/02/513789.html%3Fpictures%3D1%26comments
    Bilete 2 er henta frå www.corbis.com, og er heroinavhengige narkomane i India som «nyter» eit augneblink av stillheit ved eit rehabiliteringssenter i Churachandpur.
    Bilete 3 er henta får www.corbis.no, og er ei ukrainsk dame (36), som er avhengig av narkotiske stoffer. Ho heiter Yana Komopkav og er HIV-positiv, og ho arbeider med å hjelpe andre menneske i same situasjon som ho sjølve. Ho bryr seg ikkje noko særleg om politikk, fordi ho ikkje har ei oppleving av at politikarane har gjort noko for å nedkjempe AIDS.

Peace of Mind

(...) 
I gotta find peace of mind
(See, this what that voice in your head says
When you try to get peace of mind...)
I gotta find peace of mind, I gotta find peace of mind
He says it's impossible, but I know it's possible
He says it's impossible, but I know it's possible
He says there's no me without him, please help me forget about him
He takes all my energy, trapped in my memory
Constantly holding me, constantly holding me

(...)

Now that I know the truth, now that it's no excuse
Keeping me from your love, what was I thinking of?
Holding me from your love, what was I thinking of?
You are my peace of mind, that old me is left behind
You are my peace of mind, that old me is left behind
He says it's impossible, but I know it's possible
He says it's improbable, but I know it's tangeable
He says it's not grabbable, but I know it's haveable
Cuz anything's possible, oh anything is possible
Please come free my mind, please come meet my mind

(...)

Teksten er fra Lauryn Hill sin sang "I Gotta Find Peace of Mind". 

Hør hele sangen, den er bra. Hu forteller om et reelt liv som jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i. 

Hør den her.

pappa ?

Hu jeg bor med, og ei anna venninne var sammen ikveld. Hele huset skal vaskes ned og flyttes fra! Først vaska vi en liten time, fikk unna hele fem "checks" på vaskelista, så nå er vi before schedule! Tedrikking og prat om ditt og datt. 

Det blei fortalt en historie om en pappa og en sønn. Pappa'n kommer med sønnen bort til "juniorklubben" på "treningsstudioet" og spør om det er her man leverer uskikkelige unger. Venninna mi som var vitne til alt sammen, skjønte kjapt at det ikke var en tørr spøk. Sønnen fikk høre useriøst drittslenging fra sin egen pappa, da han var redd og ikke ville i "juniorklubben", og til slutt smøg han seg redd bort og stilte seg opptil en vegg.....bare for så å oppleve at pappan kom etter og dro han etter seg, og venninna mi hører pappan si: "Det er fristende å gi deg bort."

En annen pappa på samme sted, sendte gutten sin sint inn i ballrommet for å lete etter sokkene sine, (det er jo bare helt umulig å finne en sånn ting i et rom fullt av baller). Det lå en ekkel følelse i lufta rundt pappan, og igjen blir venninna mi både rysta og trist da hun hører han si: "hopeless, useless..."

Undergang?

Sånne bokklubber er fine greier. Jeg melder meg inn, får noe veldig billig. Så glemmer jeg å avbestille hovedboka sånn cirka halvparten av alle gangene i iløpet av bindingsåret. Enten sender jeg den tilbake i posten (50 spenn i porto) eller så bare betaler jeg den fordi det krever mindre av meg... Anyway, etter å omvendt meg fra denne bruken av penger, har jeg igjen omvendt meg, og denne gangen da til en historiebokklubb. Idag har jeg meldt meg inn i www.historieklubben.no og får snart Afrika - en vakker dag, Den unge Stalin og Der Untergang. Jeg tar jo historie det kommende året.